Be a Daisy in the Desert: My First Year of College

Å være førsteårsstudent på college kan være så spennende, nervepirrende og samtidig hjerteskjærende. For de fleste av oss er det vår første smak av ekte frihet å være helt alene, men hva gjør vi med den friheten? Benytter vi oss av å endelig være ute fra foreldrenes tak slik at vi kan gå på hver fest, eller drar vi noen ganger på en sen kveldspizza med venner (du vet, stedet du ikke har noe imot å fortelle foreldrene dine er på)?

Jeg er fra en veldig liten by i Sørøst-Kentucky, kalt Fleming-Neon. Jeg er oppvokst i Neon First Church of God og de fantastiske menneskene i den kirken gjorde meg til den personen jeg er i dag. Jeg kommer fra en stor familie som støtter meg veldig, og kirkefamilien min faller rett bak dem.

Jeg studerer for tiden business ved Midway University i Kentucky på et fotballstipend. Jeg er omtrent tre timer hjemmefra, men det føles som om jeg er på den andre siden av planeten. Jeg hadde en daglig rutine med å gå på skolen, gå på trening, komme hjem og sette meg ned med mine fire søstre og foreldre for å spise middag og snakke om alles dag. Da jeg bestemte meg for at jeg skulle til Midway, signerte jeg intensjonsavtalen om å spille fotball. Min pastor sammen med noen andre medlemmer av min kirkefamilie kom til min signering, og jeg var utrolig velsignet med å signere min nasjonale intensjonsavtale med dem der, sammen med mine lagkamerater, trenere, familie og venner.

Etter å ha fullført videregående, arrangerte kirken de nyutdannede en konfirmasjonsfest hvor de ga oss skolemateriell. Jeg var så takknemlig for det. Jeg trengte ikke kjøpe noe skolemateriell for mitt første høstsemester.

Jeg er veldig nært med alle i hjembyen min, så det var veldig vanskelig for meg å legge igjen alt, men jeg visste at jeg måtte gå på skolen. Da jeg flyttet inn, gråt jeg som om det var min første dag i barnehagen igjen. Men heldigvis fikk jeg raskt venner på fotballaget, så jeg hadde folk å snakke med.

Når du er på en offentlig høyskole, er det fest hver helg. Jeg var tilfeldigvis "mamma" til vennegruppene mine fordi de spurte meg om å være DD (utpekt sjåfør) før og etter festene. Jeg prøvde å være en god venn, men jeg fant meg selv mye ensom. Jeg likte ikke de samme tingene som dem, og jeg gjorde ikke de tingene som de gjorde, så jeg følte at jeg ikke hørte til. Ja, jeg dro på noen fester, men jeg fant aldri glede i dem. Jeg hadde ikke noe ønske om å være under påvirkning av noe, så jeg var stort sett der for å ta vare på vennene mine.

En dag satt jeg på rommet mitt alene fordi vennene mine deltok i ting jeg ikke var enig i. Jeg var på rommet mitt i omtrent seks timer, og jeg hadde aldri følt meg mer alene. Mine foreldre og søstre var tre timer unna, og jeg hadde ingen venner å snakke med. Jeg ringte mamma og gråt fordi jeg ville hjem. Jeg var helt alene og ville bare være tilbake med familien min. Men mamma, selvfølgelig, forteller meg at Gud aldri legger mer på oss enn vi kan håndtere, så vi er aldri alene. Etter den telefonsamtalen tørket jeg tårene og bestemte meg for å få nye venner. Venner som liker de samme tingene som jeg gjør og vil ha en filmkveld i stedet for å gå på fest. Etter å ha bedt for venner som ville gjøre college-opplevelsen min akkurat slik jeg ønsket at den skulle være, fikk jeg dem. Pris Gud.

Misforstå meg rett, jeg elsker alle som kom inn i livet mitt under college, men du skjønner aldri hvor vanskelig det er å være et lys for Gud rundt mennesker som ikke ser ting slik du gjør . Som et resultat skrev jeg et dikt som var mitt motto for meg selv gjennom mitt første semester. Jeg hadde mange hindringer, fra romkameratproblemer til fotball til klasser og venner. Jeg visste at Gud var der og holdt meg i hånden. Diktet mitt ble kalt "Be a Daisy in the Desert", som betyr at det er ok å stå på egen hånd, stå på det du tror, ​​og det er ok å ikke ha venner ved siden av deg, for med Gud er du aldri virkelig alene . Du vil føle at det ikke er noen der og det er ingenting som kan fikse denne følelsen, men det er det. College er en veldig prøvende tid i en kristens liv, og jeg oppfordrer dere alle til å finne en gruppe venner slik at lysene deres vil skinne sammen, og alle vil vite at dere sammen viser Guds fantastiske nåde.

Vær en tusenfryd i ørkenen

vær klar til å få vinden til å slå deg ned og sand i ansiktet ditt. vær klar for at ingen skal gi deg noe. du må være tålmodig og vente. vente på Herren. han er din styrke. blomstre der du er plantet, selv om Herren har plantet deg et sted du ikke ser hvordan du kan overleve. være villig til å ha et åpent sinn, være en tusenfryd i ørkenen med kraften for å overleve. aldri spør Herren selv når du har en million spørsmål i tankene. Hvorfor? Hvorfor Gud? Hvorfor er det jeg som går gjennom dette? Gud har en grunn, Han er der. Han vil lede deg til grunnen hvis du lærer å vandre ved tro og ikke ved syn. Alt har en grunn, selv om vi ikke forstår det. Vær en tusenfryd i ørkenen. Hun er kledd med styrke og verdighet, og hun ler uten frykt for fremtiden. (Ordspråkene 31:25).