Ta meg tilbake til min første kjærlighet

Jeg surfet gjennom de sosiale nettverkene mine her om dagen, og jeg skjønte hvor liten jeg følte meg i forhold til alle menneskene jeg så opp til. Fra venner til påvirkere, en ting jeg la merke til til felles var den nyanserte disseksjonen av mentale modeller, de nyeste filosofiske diskusjonene og mengden av inspirerende oppstartsitater. De smeltet alle sammen til en stor malingskrukke med komplisert svindel.

Men på den tiden fikk det meg til å tenke: hva gjør meg bedre enn dem? Jeg har alltid vært konkurransedyktig. Da jeg var ung, ønsket jeg å være den mest frittalende på søndagsskolen. Da jeg ble litt eldre, ønsket jeg å være den smarteste i klassen min. Nå fant jeg ut at jeg ønsket å være den mest suksessrike av alle rundt meg.

Et mønster jeg så meg selv stadig tråkke på var at spesielt når jeg beundret noen, prøvde jeg utilsiktet å VÆRE dem, og i mange tilfeller mistet jeg meg selv i prosessen. Det jeg skjønte var enkelt. Jeg hadde begynt å bestemme min verdi gjennom min sammenligning med andre.

Jeg ser mye at så mange menneskers definisjon av suksess er bare "å være lykkelig". Men er ikke lykken fortsatt så uoppfyllende? På slutten av dagen er lykken flyktig, og det sjelen min lengtet etter var ikke latteren. Det var evigheten med Kristus.

Så jeg hadde falt i fallgruven å konstant jage etter lykke. Det som fulgte var forventet. Utallige søvnløse netter var fulle av spørsmål. Var jeg virkelig produktiv i dag? Har jeg gjort nok? Hva kan jeg gjøre bedre for å bli et bedre menneske? Jeg jaktet alltid på selvforbedring fordi jeg aldri var nok. Og i det aspektet hadde jeg rett. Å jage lykken viste meg: nei, jeg var ikke nok. Jeg kom aldri til å bli nok. Jeg hadde alltid noe annet jeg kunne bevise.

I ettertid ser jeg på meg selv og spør HVEM jeg prøvde å bevise min verdi overfor. Meg selv? Mine venner? Min familie? Uansett hvem det var, ville ingen mengde bevis være nok. Men jeg innså at det ikke gjorde noe. Gud hadde allerede godkjent meg. Så hva mer kan jeg trenge? Det jeg lette etter var allerede fritt gitt med ubegrenset nåde.

Jeg har alltid vært en målsetter, så jeg lovet meg selv i år at jeg skulle lage meg et motto å følge. Etter uker med tenkning kom det til meg. Vær en åndelig, sosial og mentalt oppbyggende person. Og mens jeg jobbet så hardt for kontinuerlig å oppnå mer og nå disse målene jeg satte meg, fant jeg at sjelen min hungret bare etter Jesus.

Jeg vet at Gud er god. Jeg har vært vitne til hans nærvær og hans kjærlighet. Jeg har følt freden som overgår all forståelse og jeg har opplevd nåde ufortjent. Sakte har jeg jobbet med å tune ut den hvite støyen i verden og sette øynene mine på evige ting. Det jeg lærte av alle årene jeg forfulgte Gud og prøvde å forstå hans vilje og hjerte, var at jeg bare trengte å gå tilbake til begynnelsen. Tilbake før hjertet mitt var hardt og forslått. Tilbake før jeg fant et uopphørlig behov for å bevise meg selv. Tilbake til der det hele startet, da jeg opplevde min første kjærlighet.